— Dere er en kjempeviktig del av Norges kunnskaps­beredskap

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For ett år og fire måneder siden gikk et av våre naboland, Russland, til fullskala angrep på et annet av sine naboland, Ukraina. Norge og Europa ble sendt inn i en slags sjokktilstand.

Hvordan kunne det ha brutt ut krig her, blant oss? Hvordan kunne tusenvis av mennesker i et europeisk land, i 2022, bli drept, mange av dem unge studenter som dere, som skulle hatt hele livet foran seg? Hvordan kunne milliontalls flere drives på flukt fra bombene, som har gjort uopprettelig ødeleggelser på hundrevis av barnehager, skoler og universiteter, som vårt eget her i Bergen, ødeleggelser som brått har fratatt en hel generasjon unge tilgangen til utdanning? 

Spørsmålene var mange og vanskelige. Nærmest over natten fikk jeg, og andre som jobber med problemstillinger knyttet til Russland og Ukraina, det tungtveiende samfunnsoppdraget å prøve å besvare disse spørsmålene. Behovet for fortolkning, kontekstualisering, og hjelp til å tyde et sammensatt historisk og kulturelt bakteppe, var massivt. Behovet for å forstå noe som for de aller fleste, uten kompetanse på området, er totalt uforståelig.

Og denne kompetansen, som så ofte kommer under skyts for å være for smal, for lite samfunnsnyttig, kanskje til og med fullstendig overflødig, ble brått en uunnværlig forutsetning for den opplyste offentlige debatten — for ikke å si vår nasjonale sikkerhet.

Det at jeg og mine medstudenter for 13 år siden bestemte oss for at vi ville studere akkurat russisk, pugget gloser og kasusregler, fordypet oss i 200 år gammel poesi, memorerte rekkefølgen av Romanov-tsarer og språkpolitikken i Sovjetunionen — i seg selv kanskje ikke akkurat brennaktuelle temaer, ble likevel helt avgjørende for å kunne etterkomme den plutselige etterspørselen etter kunnskap i kjølvannet av krigen i Ukraina.

Nettopp i forbindelse med krigen har UiB-rektor Margareth Hagen snakket mye om betydningen av såkalt kunnskapsberedskap. Betydningen av den store faglige bredden vi har på universitetet vårt, og som dere, når dere nå går ut med en grad herfra, skal formidle og forvalte.

Den bredden som gjør at vi som samfunn er beredt til å hanskes med et svimlende spekter av tidligere uforutsette utfordringer — som krig og konflikt, klimaforandringer, kunstig intelligens, og så uendelig mye mer. Det er denne fagbredden vi er helt avhengig av når nye kriser oppstår. Og ingen steder er den mer synlig enn her på HF. Som småfagenes fakultet er vi selve det bankende hjertet i breddeuniversitetet. Noen ganger kan det likevel oppleves ensomt. Noen av dere er kanskje eneste representant for faget deres her i dag. Det har jeg selv vært, flere ganger enn jeg kan telle. Når man står alene på den måten, med en kompetanse som storsamfunnet kanskje ikke alltid umiddelbart skjønner verdien av, er det lett å miste troen på seg selv. Troen på at det vi kan er verdt noe. At humaniora er verdt noe.

I de 13 årene siden jeg gikk inn dørene på Sydneshaugen skole for første gang, har jeg mange ganger kjent på følelsen av at fagkunnskapene mine kanskje ikke vektes tungt nok. Noen ganger kunne jeg til og med skamme meg litt for å si hva jeg studerte, og for å prøve å svare på det uunngåelige spørsmålet: Hva skal du jobbe med, da? I perioder har jeg operert som en slags skap-humanist, og smilt stilltiende når folk antar at jeg sikkert er statsviter, eller noe annet «ordentlig». 

humaniora

65 humaniora-fag er lagt ned de siste 20 årene

Men desto mer erfaring jeg får som fagperson, desto tryggere blir jeg på at det er den humanistiske forankringen som er min styrke. Evnen til å jobbe kritisk og selvreflekterende, finne sammenhenger og underliggende mekanismer i det tilsynelatende kaotiske, erkjenne det komplekse forholdet mellom enkeltdeler og større helhet, mellom egen og andres forståelseshorisont. Og disse evnene trenger samfunnet vårt i dag, mer enn noensinne. Disse evnene er uvurderlige.

Så, kjære HF-kandidater. Om dere ikke har rukket å bli sikre på det selv helt ennå, la meg bruke anledningen til å si med all tydelighet: Kunnskapen deres betyr noe. Dere som humanister betyr noe. Enten dere kommer fra et stort eller knøttlite fagmiljø, om dere går ut herfra i dag med en klar idé om hva dere vil jobbe med — eller, som meg, ikke hadde den ringeste peiling, om dere skal studere videre på HF eller setter strek i dag.

Utsynsmeldingen

— Vi kan ikke automatisk prioritere ned humaniora og samfunnsvitenskap

Dere er en kjempeviktig del av Norges kunnskapsberedskap. Graden deres veier tungt. Den gjør både dere som individer og oss som samfunn bedre rustet til å løse framtidens problemstillinger. Så: Ikke vær skap-humanister, som jeg var. Vær stolte — for det har dere all grunn til. Ta plass. Tro på verdien av alt dere har lært gjennom studiene, og de fagpersonene dere har vokst til å bli på disse årene.

Jeg er utrolig stolt av å få stå i et kunnskapsfellesskap sammen med dere, og gleder meg til å se alt det dere skal få til.

Gratulerer med dagen!

khrono helg

Professor med hemmeleg agenda