De fem «vise» har levert sin dom over dagens styringspolitikk: Overstyring og direktoratisering

Rektor ved Universitetet i Stavanger (UiS), Klaus Mohn, er særdeles tydelig i sine tilbakemeldinger til Kunnskapsdepartementet. Sammen med fem andre har han fått og løst en hjemmelekse.

— I dag lider den norske universitets- og høgskolesektoren under overstyring. Systemet for oppfølging av norske universitet og høgskoler har blitt særs omfangsrikt, utydelig og lite forutsigbart. Samtidig har man sett en gradvis utvikling fra et system med hovedvekt på tillit, som var en bærende ide bak mål- og resultatstyringen i Kvalitetsreformen fra 2003, til et system der kontroll spiller en stadig viktigere rolle, skriver Mohn i en kronikk i anledning oppgaven.

Les også: Rektor Mohn: Overstyrte universitet

Disse fem fikk oppgave

De fem som har fått «hjemmeoppgave» fra Kunnskapsdepartementet er Gunnar Bovim ved NTNU, rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger, viserektor Åse Gornitzka ved Universitetet i Oslo, førsteamanuensis Jonas Stein ved UiT Norges arktiske universitet og Lise Iversen Kulbrandstad, professor ved Høgskolen i Innlandet og styreleder i Nokut.

De fem skal levere forslag til et godt styringssystem for universitets- og høgskolesektoren og hadde frist til 15. februar med å svare på oppgaven.

• Her kan du lese «hjemmeoppgaven»

— Dagens system bidrar til ensretting og mer pregløse institusjoner. Dagens system bidrar heller ikke til at noen av breddeinstitusjonene er i stand til å løfte seg opp i det internasjonale toppsjiktet, skriver Gunnar Bovim.

Gornitzka: — Direktoratisering

Åse Gornitzka er viserektor ved Universitetet i Oslo.

— Den mest tydelige endringen i statsforvaltningen generelt er framveksten av sentrale statlige forvaltningsorgan på nivået under departementene. De er organisert inn i den vertikale styringsaksen på armlengdes avstand til politisk ledelse. Vertikal spesialisering som har vokst fram i de fleste vestlige land under headingen «agencification» eller det som på norsk er direktoratisering, skriver hun i sitt innspill til departementet.

Hun får støtte fra Jonas Stein fra UiT:

— Universitets- og høgskolesektoren har, som de fleste andre samfunnsområder, opplevd framveksten av stadig flere direktorater (for eksempel DFØ, NOKUT, IKT, UNIT, DIKU) som griper inn med nye krav til virksomheten. I mange tilfeller kan man institusjonene oppleve at kravene blir motstridende, skriver Jonas Stein, førsteamanuensis på UiT Norges arktiske universitet.

Bovim: — Kommer ikke opp på internasjonalt toppnivå

Gunnar Bovim trekker fram behovet for ulik styring av høgskoler og universiteter. Han skriver blant annet:

— Norge kommer ikke til å utvikle breddeuniversiteter på internasjonalt toppnivå med dagens finansierings- og styringssystem. Ønsker man å utvikle slike institusjoner, må man styre og finansiere institusjonene ulikt, skriver Bovim.

Han legger til:

— Likevel er det nåværende styringssystemet for detaljert. Hver for seg er det meste fornuftig, men resultatet er så finmasket med så mange regler, mål, styringsparametere og rapporteringskrav at det i sum er uegnet til å peke ut en tydelig retning. Dessuten er det stor risiko for at målene er motstridende.

Kulbrandstad: Må ha faglige fullmakter for egne utdanningsprogram

Lise Iversen Kulbrandstad trekker fram at rammeplanene og retningslinjene for utdanningsprogrammene er altfor detaljerte, og de griper for langt inn i både institusjonenes faglige fullmakter og i rammene for kvalitetsarbeidet ved det enkelte studieprogrammet.

— Oppsummert bør dagens detaljstyring av forskriftsfestede rammeplaner og detaljerte og forpliktende retningslinjer fases ut og institusjonene ha tillit til at de kan forvalte sine faglige fullmakter overfor alle utdanningsprogram. Institusjonene kan gjennom nasjonale samarbeidsorgan og gjennom samarbeid med arbeidslivet raskere tilpasse seg endringer og nye behov enn forskrifter kan, skriver hun, og får støtte fra Gunnar Bovim.

— Systemet med rammeplaner og detaljerte nasjonale retningslinjer i form av forskrifter bør avvikles, skriver Bovim.

Han legger til:

— Det samme bør nasjonale karakterkrav for opptak til utdanninger. At enkelte institusjoner ønsker å sette karakterkrav, bør være opp til institusjonene selv, men det må sikres et system som sørger for at uteksaminerte kandidater i landet har samme minstekrav til kvalitet. Styringsiveren bør reduseres, understreker Bovim.

Bovim: En fordel at rektor og styreleder ikke er samme person

— Det er en fordel at ikke styreleder og rektor er samme person, skriver Bovim.

Han trekker fram at eksterne styreledere og styremedlemmer tilfører styrene et bredt spekter av kompetanse og erfaring fra ulike samfunnsarenaer. Dette er viktig for å ivareta og utvikle universitetene.

— Det er etter min mening et viktig prinsipp og signal at ekstern styreleder, ansatt rektor og enhetlig ledelse er hovedmodellen for styring av universitetene. Det er mange dyktige valgte ledere ved universitetene, men i prinsippet sikrer ordningen med ansatt rektor at de mest kvalifiserte lederne rekrutteres, blant annet ved at kvalifiserte kandidater også utenfor institusjonen søker rektorstillinger. Institusjoner som har valgt hovedmodellen med ekstern styreleder og ansatt rektor bør ikke pålegges detaljstyring, skriver Bovim, som selv var ansatt rektor på NTNU i nesten 7 år.

Han legger til at han mener rektor skal få sette sammen sin egen ledergruppe og at det er uhensiktsmessig at styrene ved store universiteter skal behandle saker på detaljnivå innenfor personalområdet eller studieportefølje.

— Det er ulike meninger om ledelsesformer ved universitetene. Det kunne være interessant som ledd i arbeidet med stortingsmeldingen å gjennomføre et prosjekt som skaffer til veie mer systematisk kunnskap, og sammenlikner ledelse av universiteter i de nordiske landene. Et slikt prosjekt vil kunne få frem styrker og svakheter ved måten vi gjør det på i Norge, mener Bovim.

Kulbrandstad: — Eksisterende modell er fornuftig

Lise Iversen Kulbrandstad har tidligere vært rektor på daværende Høgskolen i Hedmark i to perioder. Hun skriver blant annet om ledelsesmodell:

— Loven inneholder også bestemmelser om institusjonenes styrings- og ledelsesmodeller. Gjeldende lov gir institusjonene valgfrihet også på punkter der loven foreslår en normalmodell. Gitt det sektormangfoldet som finnes og dessuten universiteter og høgskolers særpreg, mener jeg den eksisterende modellen gir en fornuftig balansering.

Viserektor på UiO, Gornitzka starter sitt innspill i Bologna i 1999. Hun trekker fram at i det europeiske høyere utdanningsområdet er det universiteter og høyskoler med vidt forskjellige styringssystem med blant annet valgte versus ansatte ledere og at dette i Europa sees på som legitimt mangfold.

— Da er det slående at den samme toleransen for institusjonelt mangfold ikke er naturgitt i hvordan vi tenker om det norske systemet og kanskje også hvordan vi tenker om hva som vil være god styring av sektoren, skriver Gornitzka.

Hun legger til:

— I mange tilfeller har tross alt et forskningsintensivt breddeuniversitet mer til felles med sine europeiske «likesinnede» institusjoner enn med brorparten av institusjoner som utgjør nasjonale system. Institusjonelt mangfold i sektoren utfordrer dermed ideen om et uniformt styringssystem for universitet og høyskoler.

Stein: — Forstår ikke hva man vil oppnå

Jonas Stein reagerer på forslag om ny type ledelse for de som har valgt rektor.

— I den nye lovforslaget til Aune- utvalget foreslås det imidlertid at det skal være ekstern styreleder ved alle UH-institusjoner. Det er vanskelig å se hvilken stor positiv effekt dette vil ha. Tvert imot vil det skape en betydelig styringsutfordring mellom en valgt rektor og en ekstern styreleder. Hvis rektor ikke har tillit fra styrelederen, hvem er det da som må gå, spør Stein.

Stein trekker fram at det er teoretiske fordeler og bakdeler med både valg og ansatt rektor. Han trekker fram en nyere forskningsartikkel (Frølich, Christensen, Stensaker, 2018 1 ), der det ser ut til at hvilken styringsmodell (ansatt eller valgt rektor) som velges har liten betydning for den strategiske kapasiteten ved universiteter og høgskoler.

• Les også: Valgt eller ansatt rektor spiller liten rolle for den strategiske utviklingen

— Hvis dette ser ut til å ha liten effekt, er det nok i utgangspunktet ikke noen grunn til å endre på dagens ordning hvor det er mulig for institusjonen selv å velge hvilken ordning man vil ha. Det gir en lokal og regional forankring av dette styringsspørsmålet og det er lite hensiktsmessig å presse igjennom en strukturell løsning mot den regionale institusjonens ønsker, hvis man ikke kan sannsynliggjøre empirisk at det vil ha en stor positiv effekt.

Varslet stortingsmelding

Daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø varslet 30. september i fjor at hun satte i gang arbeidet med en ny stortingsmelding om styringspolitikken for statlige universiteter og høgskoler.

— Vi ser i dag at vi har utviklet en rekke krav og verktøy for departementets styring av universiteter og høgskoler. Vi har fått nye utviklingsavtaler og vi har tildelingsbrevene. Vi har måltall og nasjonale styringsparametre, og en rekke andre krav og styringsgrep mellom departementet og universiteter og høgskoler, sier Nybø og legger til:

— Det vil også være nyttig for Stortinget å diskutere hva Stortinget skal bestemme, hva regjeringen skal styre over og hva styrene selv skal kunne avgjøre. Derfor er det på tide å løfte blikket å se overordnet på hele styringen, sa hun den gangen.

• Les også: Nybø vil se på styringen av universiteter og høgskoler

Les alle innspillene fra de fem utvalgte her

De fem som har fått «hjemmeoppgave» fra Kunnskapsdepartementet er

• Les Gunnar Bovim sine innspill her
• Les Klaus Mohn sine innspill her
• Les Åse Gornitzka sine innspill her
• Les Jonas Stein sine innspill her DEL 1 og DEL 2
• Les Kulbrandstad sine innspill her