Balansere risiko og tillit

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stig S. Frølands innlegg i Khrono reiser viktige spørsmål om risikoen for laboratorieuhell og den kontroversielle gain-of-function research (GOFR). Selv om innlegget belyser reelle problemstillinger, risikerer det samtidig å bidra til mistillit til vitenskapen. Dette skyldes både hvordan risikoene framstilles og svakhetene i argumentasjonen.

Et av de mest problematiske aspektene ved teksten er bruken av sensasjonspreget språk. Å beskrive forskere som moderne «Viktor Frankenstein» og trekke paralleller til Armageddon spiller på frykt og populærkulturelle bilder som kan gi et feilaktig inntrykk av at forskere driver uansvarlig og farlig virksomhet. Slike formuleringer kan svekke tilliten til forskningsmiljøene og til forskningen som helhet.

Debatt ● Stig S. Frøland

Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen

Videre gir Frøland en skjev fremstilling av risiko ved å fokusere på eksempler som Sverdlovsk-lekkasjen fra 1979 og Ron Fouchiers kontroversielle arbeid med fugleinfluensa i 2011. Selv om slike hendelser er bekymringsfulle, representerer de ekstreme unntak og ikke dagens standarder i forskningen. Statistikken som presenteres, for eksempel om laboratorieuhell, settes heller ikke i kontekst med hvor mange laboratorier og eksperimenter som faktisk gjennomføres globalt under strenge sikkerhetsforhold. Dette skaper et uforholdsmessig inntrykk av at laboratorieforskning generelt er risikabel.

Frølands fokus på risikoen ved gain-of-function research mangler også balanse. Han antyder at GOFR utelukkende handler om å «skape farligere virus,» uten å nevne at formålet ofte er å forstå hvilke naturlig forekommende virus som kan utgjøre en trussel for mennesker. Denne innsikten er avgjørende for å utvikle vaksiner og medisiner mot fremtidige pandemier. Tidligere forskning på pandemikandidater som fugleinfluensaviruset H5N1 har bidratt til å svare på essensielle spørsmål, som hva som gjør et virus mer smittsomt for mennesker. Ved å ignorere disse fordelene gir teksten en ensidig fremstilling som kan styrke vitenskapsskepsis.

Innlegget overser også at mange tidligere GOFR-eksperimenter har vært underlagt strenge sikkerhetsprosedyrer, noe som har blitt ytterligere forbedret de siste tiårene. Eksempelvis er det i land som Tyskland omfattende reguleringer, etiske komiteer og myndigheter som fører tilsyn med prosjektene. Dette sikrer at eksperimenter vurderes nøye før de igangsettes og gjennomføres under kontrollerte forhold. Mens Frøland påpeker at internasjonale reguleringer er mangelfulle, og dette er en legitim bekymring, bør det også anerkjennes at forskningsmiljøet har tatt grep for å øke sikkerheten globalt.

En annen svakhet ved Frølands innlegg er fraværet av konkrete løsninger. Selv om han etterlyser strengere regulering, foreslås det ingen spesifikke tiltak. For eksempel kunne han nevnt muligheten for å etablere en internasjonal reguleringsinstans for biologisk forskning, tilsvarende det som finnes for kjemiske og atomvåpen. Han kunne også foreslått investering i tryggere metoder som å bruke svekkede virus eller simuleringer fremfor å skape chimære virus med høyere smittsomhet. Slike tiltak ville både redusert risikoen og ivaretatt forskningens formål.

Covid-19

Vaksineforskar Gunnveig Grødeland: Mykje meiningslaus covid-forsking

Det er også verdt å diskutere etiske aspekter ved GOFR, som dilemmaet mellom offentliggjøring av forskningsresultater og risikoen for misbruk. Selv om forskningen kan gi kritisk kunnskap om pandemier, kan publisering av detaljerte resultater også potensielt gi ondsinnede aktører en «bruksanvisning» for å lage farlige virus. Dette påpekes ofte i debatten om GOFR og er et tema som forskningsmiljøer stadig må forholde seg til gjennom balanserte vurderinger.

For å skape en mer balansert debatt bør vi anerkjenne både risikoene og fordelene ved GOFR. Det er viktig å fremheve at forskningen, til tross for sine utfordringer, har vært sentral i å forberede oss på fremtidige pandemier. Samtidig må vi adressere legitime bekymringer, som potensialet for misbruk og mangelen på globale reguleringer. Tiltak som å etablere en internasjonal reguleringsinstans for biologisk forskning og investere i tryggere forskningsmetoder kan bidra til å redusere risikoen, samtidig som vi ivaretar vitenskapens positive bidrag til samfunnet.

Frølands innlegg peker på viktige utfordringer, men skaper mistillit til vitenskapen ved å bruke alarmistisk språk, skjeve eksempler og manglende balanse. En mer konstruktiv tilnærming vil være å fremme en ansvarlig og regulert forskningspraksis som både beskytter samfunnet og sikrer at vitenskapen forblir en kilde til tillit og trygghet.