Åpenhjertig Steinar Stjernø (80) om kampkraften i akademia, gammel ukultur og sin egen store livskrise

«Den unge» 68-generasjonen fyller 80 nå, omtrent på denne tida.

Professor emeritus og eks-rektor m.m. Steinar Stjernø, er en av dem. 10. januar markerer han det runde tallet på en øy i Balearene, sammen med sin kjære Lene.

«Bortreist på dagen», som det gjerne sto i bursdagsomtaler i gamle dagers papiraviser.

Men Khrono traff ham før de dro.

«For førti-femti år siden mente jeg at de tre viktigste sidene i livet var politikken, arbeidet og kjærligheten. I dag er det kjærlighet og vennskap, helsa og politikken», skriver han i sin siste bok: De radikale 1970-åra, som ble gitt ut høsten 2024.

I samme bok forteller han ikke bare om framveksten av SV-ere og partiet deres og livet i høyere utdanning, som høgskolerektor, professor og politiker. 

Stjernø skriver om hvordan det politiske preget yrkeslivet og privatlivet og hvordan de to siste har preget det politiske. 

For første gang skriver han om sitt livs personlige krise som har fulgt ham hele livet − om det som skjedde da hans første kone tok sitt eget liv. Mer om dette siden. 

60-åringer kunne ikke forelese

Unge Stjernø gikk rett fra magistergraden i statsvitenskap, med avhandlingen Rasjonaliseringen av universitetet til stillingen som lektor ved Norges kommunal- og sosialskole, på folkemunne og med glimt i øyet, også kalt Norges kommunistiske og sosialistiske høgskole. 

Der ble han også etter hvert rektor.

— Du skriver i boken at du på den tiden skal ha uttalt at du ikke kjente noen over 60 år som var gode forelesere?

— Det stemmer. Jeg ble minnet om dette flere ganger etter at jeg selv var fylt 60, ler han.

— Men du mente det?

— Ja, absolutt. Det ble fort klart for meg at en del eldre lærere var ute av takt med både den faglige utviklingen og studentene. Det var mye Reich og orgonskap for eksempel. Yrkeserfaringene deres lå langt tilbake, og de verken forsket eller skrev noe faglig. Dermed ble de heller ikke stimulert til faglig fornying. Det var en konstituerende opplevelse og bidro til at jeg la til rette for at de ansatte skulle få tid til forskning eller utviklingsarbeid, sier han.

Les også fra 2015:

En flik av en Stjernø

Nå er det ikke først og fremst de sagnomsuste gamle 1970-åra på universitetene vi vil snakke mest med Stjernø om. Vi vil gjerne høre hva han mener om de litt tøffe 2024- og 2025-åra i akademia.

Kan hende ligner de litt på Stjernøs tid som rektor ved Høgskolen i Oslo for 30 år siden? Den gang var det arbeiderpartistyre som i dag, Gudmund Hernes var statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som det het den gangen, i 1994.

Rektor Steinar Stjernø marsjerte i budsjettprotest mot Stortinget, fulgt av 4000 studenter og ansatte.

Hernes og Arbeiderpartiet gjennomførte en stor reform i høyere utdanning: 98 høgskoler ble fusjonert og ble til 26. Og Stjernø ble valgt til rektor ved en av de største: Høgskolen i Oslo. Men den nyvalgte rektoren ble overrasket fordi det ikke fulgte penger med den nye reformen — der målet var å bygge solide og nye høgskoler landet rundt.

Pengemangel igjen

Nå er det tilløp til pengemangel igjen.

— Nå bruker regjeringa kutt i høyere utdanning til å saldere statsbudsjettet. I tillegg forventer den at universitetene og høgskolene skal bruke ressurser til kostnadskrevende tiltak som desentralisering og nye campuser. Det kuttes i antall ansatte, utdanningstilbud nedlegges, forskningstid kuttes ned, internasjonalt samarbeid blir vanskeligere. Lokale konflikter om kutt og flytting av studieplasser stjeler oppmerksomheten og energi, sier Steinar Stjernø.

Han bruker sjelden utestemme, men må trekke pusten før han fortsetter. Professor emeritus, tidligere høgskolerektor, tidligere organisatorisk nestleder og profilert SV-er, og en av «de unge» 68-erne, liker ikke det han ser rundt seg i akademia 2025:

— Det er tankevekkende hvor lite kampkraft det er i universitets- og høgskolesektoren, sier han og viser til at Unio bare fikk med seg noen hundre for å protestere mot kuttene i statsbudsjettet i fjor høst.

— Men universitets- og høgskolesektorens 43.000 ansatte og 300.000 studenter representerer en potensiell kraft som kunne bli utløst i en felles mobilisering av organisasjonene og institusjonene, sier han, som selv var rektor og opprørsgeneral for 30 år siden.

Det var på den tida man gikk i tog og ropte «Hernes må fjernes» — Ap-statsråden herja med høgskolene, syntes i hvert fall høgskolene selv. Regjeringen gjennomførte en storhøgskolereform — en rekke fusjoner — uten at det fulgte penger med.

Demonstrasjonen førte ikke så mye med seg der og da i 1994, men i revidert budsjett året etter kom det noe mer penger, selv om Ap var gniene med bevilgningene til høyere utdanning de påfølgende årene også.

Les også: 

Da 98 høgskoler ble til 26: Statsråd Gudmund Hernes kalte det en stille revolusjon. Rektor Steinar Stjernø marsjerte i budsjettprotest mot Stortinget.

Den berømte tidsånden

SVs strategi har lenge, siden Finn Gustavsen kom på tinget for SF/SV i 1961, vært å holde Arbeiderpartiet i øra. Langt på vei samme strategi som tidligere SV-leder Audun Lysbakken valgte da han på vegne av partiet takket nei til å gå inn i dagens sittende regjering med Ap og Sp.

— Men hvordan går det med det gamle partiet ditt, Steinar? Klarer de «å holde Arbeiderpartiet i øra»?

— Det har ikke gått så bra som jeg håpet den gang. Gjennom femti år har SV gått opp og ned mellom 4 og 12 prosent ved valgene. Fra starten var vår ambisjonen å frata Det norsk arbeiderparti den dominerende rollen. Men det ble det høyrepartiene som gjorde.

— Selv om meningsmålingene ofte gir SV 10 prosent, er partiet mitt låst inne i et sosialt bur — der det er vanskelig å nå bredere ut over det som er radikale kvinner og unge menn. Jeg ble veldig glad da Lysbakken satte foten ned for Støre og Vedum. Det var jo en del av Lysbakkens prosjekt — å ikke bli tatt for gitt. Det har gitt bedre resultater enn å måtte fronte regjeringens politikk.

— Og på en måling i Khrono nylig var Fremskrittspartiet for første gang større enn SV på en partimåling blant landets studenter?

— Ikke bra. Jeg tror det må være den berømte tidsånden, unge er preget av resignasjon og er opptatt av de nære ting. Men noe studentaktivisme er det heldigvis fortsatt, særlig for Palestina.

Fusjonsvennlig

Steinar Stjernø har bestandig vært en av de fusjonsglade i kunnskapssektorene. Men han har slett ikke alltid hatt alle med seg. Da han i 2008 ledet Stjernøutvalgets utredning om strukturen i høyere utdanning, fikk han massiv kritikk. 

I utredningen som ble leverte til daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV), gikk utvalget inn for en fusjonsbølge blant utdanningsinstitusjonene som skulle føre til at vi samlet ville ha rundt 7—8 universiteter i hele landet. 

Tanken bak var at større ville føre til mindre konkurranse, mer samordning og sterke faglige miljøer. Utvalget mente at kravet om fire doktorgrader ville føre til at det rundt 2020 ville være om lag 12 universiteter, med mange små og svake ph.d.-utdanninger, og foreslo at én doktorgrad skulle holde. 

Regjeringen puttet NOU-en fra Stjernø i skuffen. Men stemningen i sektoren endret seg, og Høyres Torbjørn Røe Isaksen tok utredningen fram igjen noen år senere og presset og lokket fram strukturendringer og fusjoner.

— Og nå innfører Senterpartiets minister for forskning og høyere utdanning reformen om at det må bli enklere å bli universitet. Litt paradoksalt?

— Vi framskrev en utvikling der ungdomskullene ville bli mindre, og at studentene ville ønske å studere på større institusjoner i byene. Og selv om vi ville gjøre det enklere å bli universitet, så ville vi stille krav til størrelsen — over 5000 studenter den gang, påpeker han.

Teori, praksis og Hagtvet

Han er også kritisk til regjeringens melding om profesjonsutdanningene. 

— Den har et for enkelt syn på forholdet mellom teori og praksis, og tror at det vil styrke kvaliteten å få flere med yrkespraksis, men med lav akademisk kompetanse. Men hvordan vil disse fungere når de har undervist i noen tiår? Det at noen studenter mener at det er for mye teori, er et svakt grunnlag. Det har alltid vært slik at studenter i enkelte profesjonsutdanninger har ment dette. Det betyr heller ikke at alt er bra som det er — forholdet mellom praksis og akademisk kompetanse må kontinuerlig bearbeides ut fra de ulike utdanningenes egenart.

Han er ikke helt ferdig ennå: 

—Det er også en farlig vei å svekke kravene til fagmiljøene i masterutdanningene og senke opptakskravene. Jeg håper at disse tiltakene blir forskningsmessig evaluert.

— Det spiller ingen rolle hva man kommer inn med, men det viktigste er hva man går ut med, sies det?

— Det finnes forskning som viser at det finnes en sammenheng mellom de to, sier han.

— Men synes du det har blitt bedre eller dårligere tilstander? Har Bernt Hagtvet et poeng med «stankelbeinuniversitetene» sine?

— Bernt Hagtvet er en god venn, og jeg synes han har et poeng her og der. Men han romantiserer fortidas universitet og ser bort fra den sterke kompetanseveksten i de korte profesjonsutdanningene. Samtidig husker jeg at det ikke er så mange årene siden Hagtvet kalte Universitetet i Oslo for en pølsefabrikk, smiler Stjernø.

En livskrise

«Det var i de frigjorte 1970-åra, flere tiår før «me too». Studentene var SV-ere eller ml-ere (marxist-leninister red.mrk), og mange lærere sto til venstre. Mange kvinnelige studenter var omtrent på min alder, og mange var skilt eller på vei mot skilsmisse. Vi lærere ble bedt med på studentfestene. Flere lærere og studenter hadde forhold. Det var en annen kultur, er rettere sagt ukultur,» skriver Stjernø i boken. 

— Tenker du at du burde handlet annerledes den gangen? 

— Jeg angrer på at jeg ikke holdt avstand, sier han i dag.

Det var der han møtte sin første kone Gudveig. I boken forteller han med egne ord: 

«Jeg hadde møtt henne på den kubanske ambassaden noen år tidligere. Hun var aktiv i solidaritetsarbeid for Kuba, nydelig og litt sky. Vi var ikke blitt kjent da, men jeg hadde festet meg ved henne og tenkt på henne flere ganger da hun dukket opp som student i sosionomutdanninga.»

Som aktiv SV-er hadde han aldri sett for seg at han kunne være kjæreste med en ml-er. De to partiene på ytterste venstre fløy var i sin tid som hund og katt.

Men de to ble kjærester, og giftet seg.

Etter hvert viste det seg at hun slet med depresjoner, som dels hadde røtter i følelsen av å bli sviktet i oppveksten, dels av å bli skuffet av ml-bevegelsen da hun i tråd med deres ønske tok jobb i jernindustrien, ble isolert der, brøt sammen og ble innlagt på en psykiatrisk institusjon, og ingen partikamerater brydde seg.

Depresjonene fylte hele forholdet

En åpenhjertig Stjernø forteller at etter hvert fylte depresjonene hele forholdet, og det ble ikke noe særlig plass til ham. Etter sju års samliv orket han ikke mer, flyttet ut og leide en kjellerleilighet.

Et år senere ringte søsteren hennes. Han var på ferie i Provence med SV-kamerater.

Gudveig hadde tatt sitt eget liv, hjemme på gressplenen, med faren som vitne. 

Stjernø knakk sammen, avbrøt ferien og dro hjem til begravelsen.

— Det var en stor krise som kom til å prege meg på flere måter, hele livet. Men jeg beit tenna sammen, trente og løp lange turer mens jeg fortalte meg selv at det kom til å gå over, sier han. 

Det kvernet rundt i hodet om skyld, ansvar og skam, skriver han i boken.

— Gikk det over?

— Det har aldri gått helt over. Det er fortsatt vondt å tenke på. Det er over førti år siden nå, og det hemmer meg ikke i eget liv, men jeg har mareritt-liknende drømmer av og til, forteller han.

— Hvordan har hendelsen preget deg?

— I flere år etter hendelsen gikk jeg til psykoanalyse. Jeg hadde ikke mestret situasjonen, og det var et personlig nederlag. Jeg omtaler dette i boka, fordi analysen og selvmordet forandret meg, også politisk. Det gjorde meg mer ydmyk, mindre streng og mildere overfor både andre og meg selv, sier han.

Mallorca og kjærligheten

I dag, 10. januar 2025, sitter han på en terrasse på Mallorca sammen med sin Lene, hun som hjalp ham ut av mørket. 

— Vi var passe like og passe ulike, og etter en gjensidig nøling ble hun min store kjærlighet, skriver han.

Og hvordan ser han tilbake på livet så la2ngt? Han oppsummerer det selv i boken:

«Det er 75 år siden jeg hørte mor gråte gjennom veggen fordi det ikke var penger til sko til broren min og meg. I familien fikk jeg del i den økonomiske veksten i 1950- og 1960-åra. Jeg fikk gratis utdanning og gled friksjonsfritt ut i yrkesroller i de akademiske mellomlaga, i meningsfullt arbeid med stor frihet uten fysiske og psykiske belastninger. Jeg kom ut i boligmarkedet i rette tidspunkt og ble gift med en arkitekt i samme sosiale sjikt. Inflasjonen spiste raskt opp den lille studie- og boliglånsgjelda. Jeg er altså del av en generasjon som har opplevd en historisk vekst i velstand. Jeg tilhører et privilegert sosialt sjikt, men jeg tilhører samtidig generasjonen som har bidratt til klimaendringer. Jeg misliker sterkt når folk i en tilsvarende situasjon sutrer over skatten».

Publiserer fortsatt

Den nyslåtte 80-åringen publiserer fortsatt, alene og sammen med andre. Tre nye bøker de siste fem årene i tillegg til revisjon av en sentral lærebok for sosialarbeiderstudenter.

— Og hva skal du i gang med framover av nye prosjekter?

— Man må være litt forsiktig med å legge planer som tar tre år når man er blitt 80, sier han, mens han smiler lurt. 

Noe er det nok.

Les også:

Da rektor var opprørsgeneral