Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe

— Jeg er helt rasjonell og firkantet i hjernen. Jeg har ingen evne til å være impulsiv. Alt er planmessig, alt er rasjonelt. Det kan vi si er kjedelig, men det er sånn jeg er.

Mange har ment mye om henne, men «kjedelig» hører til sjeldenhetene. I flere tiår har hun vært Midtøsten-forskeren alle vet om. Israel-Palestina-konfliktens faste ekspertkommentator.

— Midtøsten er på en måte hele mitt liv, sier hun om det hun har forsket på i fire tiår. 

— Jeg vil ikke skjele til politisk korrekte konklusjoner den ene eller den andre veien. Jeg lar meg heller ikke skremme til taushet.

Dypt inn en korridor i fjerde etasje på Niels Treschows hus sitter Hilde Henriksen Waage blant mapper og bøker og en PC i dvale. Hun er professor i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo, og antagelig en av heltene til noen av de unge studentene nede i kantina som nærmer seg juleferie.

— Det er mange som lurer på hvordan dette begynte, den røde tråden til Midtøsten. Den er ganske annerledes enn for mange andre, sier Waage.

— Trodde på Bibelen og Israel

Det begynte med krangel i Buskerud.

— Jeg er født og oppvokst i Drammen, i Frelsesarmeen med Israel-vennlige foreldre. De trodde på Bibelen og de trodde på Israel. Hjemme hos oss gikk diskusjonene om Israel høyt fordi mine foreldres beste omgangsvenner var medlem av det som i dag er SV og Palestinakomiteen. Jeg husker søsteren min og jeg ble liksom bare sendt fra middagsbordet, og der satt de …

I høylytt krangel.

— Jeg husker jeg tenkte «hva er det med denne staten og dette landet som gjør at de ikke kan oppføre seg normalt», sier hun, og legger til:

— I Norge fra 1940-tallet til begynnelsen av 1970-tallet var det jo som tittelen på min doktorgrad i historie, sier hun og legger en bok på pulten. «Norge, Israels beste venn».

Etter en runde på lærerhøgskolen i Halden, endte hun opp på Blindern og en cand.mag. i historie i 1982. Det var da hun skulle velge hovedfagsoppgave at brikkene falt på plass. «Hva med å skrive litt om europeisk integrasjon?» spurte veilederen hennes, Helge Pharo. «Æsj,» svarte Waage.

— Det fenget meg ingenting, for å si det rett ut. Kan jeg tenke litt på det, sa jeg, forteller hun nå.

Hun husket middagene. Kranglingen, engasjementet.

— Så kommer jeg liksom på, hva med dette Israel..?

Så ble det slik.

palestinademonstrasjoner

Bildene til jødiske studenter ble byttet ut med palestinske flagg

Utro tjenere

I 1984 fikk hun såkalt privilegert adgang til Utenriksdepartementets arkiver.

— Men Utenriksdepartementet (UD) forbeholdt seg retten til det de kalte «manuskontroll», så jeg var forpliktet til å levere inn hovedoppgaven til gjennomlesing. I klausulen står det at UD bare kunne kreve å utelate det som hadde med personvern og rikets sikkerhet å gjøre.

Som slett ikke var hva Waage fokuserte på, noe som ble tydelig da hun leverte teksten i 1987.

— Problemet for UD er at … det de til de grader ikke likte var mine konklusjoner. Men de hadde ingen rett til å kreve konklusjoner utelatt. Det falt departementet veldig tungt for brystet.

Regjeringen Gerhardsen vedtok å stemme for israelsk FN-medlemskap i 1949. Men Waages kildearbeid avslørte at embetsmenn i Utenriksdepartementet endret vedtaket til at Norge skulle avstå fra å stemme. Dette ble sendt med telegram til FN.

Waage forteller at hun fant ut at daværende generalsekretær i FN, Trygve Lie, ringte og vekket utenriksminister Halvard Lange og spurte om den norske delegasjonen virkelig har fått instruks om å avstå fra å stemme.

— Jeg finner ut at Lange svarte at de hadde fått instruks om å støtte Israel. Og jeg finner til og med telegrammet hvor det er klussa over og retta for hånd.

— Flytter ikke på et komma

Like før jul i 1987 ringte departementet hjem til moren i Drammen. De vil ha tak i den unge studenten som er hjemme på juleferie.

— Jeg ble innkalt til Utenriksdepartementet bitte lille julaften. Jeg får ikke vite hva jeg skal snakke om, sier Waage.

Med seg i møtet hadde hun veileder og professor Helge Pharo.

— Der er hele toppledelsen UD, med jurist. Jeg er 28 år og kommer fra Frelsesarmeen i Drammen, jeg har aldri vært med på noe sånt.

Waage forteller at en av mennene tok henne på jakka og sa at «dette kommer til å bli veldig ubehagelig for deg. Prøv å beherske deg, så skal jeg ordne saken i minnelighet etterpå.»

— Jeg tenkte at dette var veldig rart. Den mannen er senere utenriksminister Knut Vollebæk.

Hun fikk også vite at UD planla å saksøke henne for ærekrenkelser.

— For at de ikke skulle gå til sak, skulle jeg forandre hovedoppgaven på 40 punkter, slik at UD kom bedre ut.

Fra Drammen eller ikke, der gikk det en grense for Waage.

— Jeg svarte at jeg nekter å flytte så mye som et komma, hvis ikke dere kan bevise at det enten er feil eller dokumentfeil. Jeg endrer ikke på mine konklusjoner.

— Denne diskusjonen fortsatte i nesten trekvart år, før noen fortalte utenriksministeren at de lager for mye bråk av den hovedoppgaven … så da ble manuset frigitt til at jeg kunne skrive den om til bok.

Selve manuset forble hemmeligstemplet i tjue år.

Khrono har prøvd å få en kommentar fra Utenriksdepartementet, uten hell. Knut Vollebæk skriver i en e-post til redaksjonen at han husker episoden, men at det ikke er så mye å kommentere.

— Men i alle fall vant de av oss som mente at vi verken kunne eller burde stoppe en forsker i hennes arbeid, skriver han.

— Det er israelerne som leder oss

Hilde Henriksen Waage fikk stipend til å skrive doktorgrad, som tar tid å fullføre på grunn av tre barnefødsler og direktørstilling ved Prio i et år fra august 1992.

— Jeg var egentlig ganske produktiv på andre fronter, da.

Doktorgraden som ble utgitt i 1996 lagde nytt bråk.

— For her var det krefter i Arbeiderpartiet som syntes det voldsomt nære forholdet mellom Norge og Israel var litt tungt å svelge. Jeg fant denne plakaten her i Arbeiderbevegelsens arkiv, sier hun og peker på omslaget: En svart øks med et hvitt tre foran.

— Det levende treet er Israel. Den gikk alle i 1. mai-toget med i 1956. Jeg jeg spurte daværende partisekretær Håkon Lie hvor de fikk alt dette fra. Og han svarer «ja, men Hilde, det er jo ikke vi som finner på alt dette. Det er israelerne som fører oss og leder oss.»

Hvem trenger nordmenn?

Mens hun «sitter med alle disse barna og skriver på doktorgraden» signeres Oslo-avtalen. Først hemmelig i Oslo 20. august 1993, så offisielt foran Det hvite hus 13. september. Til stor norsk heder.

Mot slutten av årtusenet får hun i oppdrag av UD å skrive to rapporter om Norges rolle i fredsprosessen.

— De angrer sikkert til dags dato på at de slapp meg inn arkivet. Mine funn viste jo at ingenting var helt som det norske folk var blitt fortalt. Plutselig ble jeg en folkefiende av Henrik Ibsen eller noe sånt.

I dramaet kommer som kjent doktor Stockmann i konflikt med offentligheten da han avslører at byens nye lukrative bad er forgiftet.

«Norwegians, who needs Norwegians?» het den ene rapporten.

— De likte ikke tittelen, det skjønner jeg jo, sier Waage med et dårlig skjult smil.

— Den handla om hvordan Norge ble blandet inn i å megle fred i Midtøsten. Og da tenkte jeg at nå kommer det norske Arbeiderpartiet til å elske meg.

Ikke helt. For det første pekte kildene hennes på en forhistorie ved Norges rolle som fredsmegler. Noe som ifølge Waage brøt med den offentlige fortellingen.

— Det går ikke an å komme til Midtøsten og si «hei, jeg kommer fra Norge og nå skal jeg lage litt fred.»

Men konklusjonene hennes rørte ved noe langt mer.

— Alle ser jo at det har ikke blitt noe fred i Midtøsten, trodde jeg. De ville verne om narrativet om at det førte til noe. Jeg ødelegger på en måte eventyrfortellingen om Norges rolle. Norge var så hylla for innsatsen, så konklusjonen rapporten falt Arbeiderpartiet, utenriksdepartementet, hele toppledelsen i Norge veldig tungt for brystet. Jeg hadde til og med sagt at det sterke asymmetriske maktforholdet mellom Israel og palestinerne betydde at Norge ble Israels løpegutt.

I 2004 sa Waage at Norge var ikke lenger en trofast Israel-venn på begynnelsen av 1990-tallet. Da de virkelige forhandlingene startet i mai 1993, endret Norge rolle fra å være tilrettelegger til å bli aktiv mekler.

— Hvis Norge ville være med videre i prosessen, kunne vi ikke lenger kritisere Israel, sier den norske forskeren. Alternativet var å reise hjem. Israel satte opp spillereglene. Norges rolle kokte ned til å overtale palestinernes til å godta Israel krav, sa Waage på et seminar, ifølge NRK.

— Åpnet en hel verden

— Altså, det ble et bråk jeg ikke kunne forestille meg. Da følte jeg meg virkelig helt alene.

— Blant kolleger også?

— Ikke i akademia, her har jeg alltid stått helt støtt. Politisk, i alle medier. Det var en hets og en kampanje … og veldig mange journalister. Jeg møtte ingen støtte eller forståelse i den offentlige debatten som jeg selv hadde skapt.

— Hvor lenge varte dette?

— Egentlig i mange år, hvor jeg fikk et stempel og et rykte for å være imot fred.

På dagtid var folkefienden fortsatt fredsforsker ved Prio, og stedfortredende direktør fra 1996. Da Utenriksdepartementet var blant senterets største oppdragsgivere ble rollen hennes stadig mer vanskelig.

— Jeg hadde full støtte fra ledelsen, men når denne stillingen ble lyst ut, fant jeg at det var en passende anledning.

Hilde Henriksen Waage startet som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo i august 2005, ble professor i 2007 og har vært her siden.

— Men jeg hadde ikke lyst til å forlate Prio.

Noe hun heller aldri helt gjorde, og hun har fortsatt en tjue prosent stilling som seniorforsker ved instituttet.

Om bråket var tøft, var den faglige gevinsten likevel stor.

— Jeg var jo berømt eller berykta over hele Norge. Samtidig må jeg si at disse to rapportene, og all min forskning, gjorde at jeg sto akademisk fjellstøtt. Akademia mente at disse arbeidene bare var et dyktig historisk arbeid. Jeg ble også internasjonalt kjent, for dette ble publisert på engelsk i topp internasjonale tidsskrifter. Så plutselig hadde jeg åpnet en hel verden der ute.

— Vanskelig å finne ord

Motstanden så ikke ut til å forsvinne, men beveget seg heller fra kritikk til hets.

— Fram til denne runden med krig, så har jeg fått bunkevis med drapstrusler, telefoner, til og med politibeskyttelse.

Hun har også måttet dukke unna slag fra folk på gata.

— Beskyldninger om antisemittisme over en lav sko, drapstrusler og telefoner. Jeg er bare en forsker, så dette er … de tre barna mine og mannen min, alle har fått dette og lever med det hele tiden. Sånn er det å jobbe med Israel i Norge.

Hun fortsetter:

— Det er jo sant at i mange av mine analyser, så kommer ikke Israel spesielt heldig ut. Det gjør ikke palestinerne heller, men det er det ingen som bryr seg om. I Norge kan du si hva du vil om iranere, palestinere, muslimer, være så stygg og rasistisk du vil, ingen hever et øyenbryn. Men Israel og alt som har med jøder eller antisemittisme å gjøre … det er bare helt voldsomt.

«Denne runden» er Israels krig på Gaza og i Libanon, utløst av terrorangrepet fra Hamas 07. oktober i fjor. Denne gangen er det ingen som har meldt henne til kringkastingsrådet eller bedt rektoren ved universitet om å si henne opp.

— Jeg har gått forholdsvis fri denne runden. Det tror jeg er ganske enkelt fordi de fleste nordmenn er overrasket og sjokkert over Israels krigføring.

Der en tredjedel av mer enn førti tusen døde palestinere er barn, ifølge FN. Det gjør inntrykk, selv på en dreven forsker.

— Det er veldig spesielt å jobbe med en konflikt som er så betent, men jeg mener at min jobb er å analysere så godt jeg kan ut fra det jeg vet. Det er to ting jeg synes er veldig vanskelig, det ene er hva man skal si om all denne døden og drepingen og bombingen av sivile. Det gjaldt også sjokket over Hamas sitt angrep som drepte uskyldige israelske sivile. Som menneske og historiker er det vanskelig å finne ord, sier Waage.

— Men det jeg syns blir enda vanskeligere, er hva Israel vil oppnå med dette? Hva skal de gjøre med Gaza-stripen? Da blir det litt ubehagelig å være forsker, for du vet veldig godt at Israel har hatt planer gjennom mange år om hvordan de skal bli kvitt palestinerne. Problemet til Israel er at palestinere flytter ikke.

Sover godt om natta

Professoren svarer på en telefon mens vinterskumringen legger seg over campus. Noen vil kjøpe en bok av henne.

— Den faglige rollen din er ikke akkurat et spaopphold ..?

— Nei, men det var jo ikke meningen.

— Det ville blitt kjedelig?

— Ja, altså, europeisk integrasjon … småflirer hun, mens hun understreker at hun har respekt for de som forsker på det.

— Men klarer du noen gang å koble av?

— Ja, det er jeg faktisk veldig god på. Det er ikke noe i mitt liv som heter fritid. Og jeg husker ektemannen min sa da vi var unge at det eneste sted hvor jeg ikke jobbet, det var i båten, for det går ikke. Samtidig så er jeg veldig opptatt av barn, glad i hytteliv, å stelle i mine egne blomsterbed. Når jeg kobler ut, så kobler jeg ut, sier Waage.

— Så er jeg veldig flink til å sove om natta. Det betyr også at jeg har en veldig indre ro. Mange tror at jeg er veldig stresset, for jeg er engasjert og intens. Men det er bare utenpå. Inne i meg så er jeg en rolig, rasjonell aktør som sover om natta — som plutselig kan være veldig glad i å være på hytta en fredag, se på TV, drikke rødvin og spise godteri og cola zero. Det er meg.

Gazakrigen

Han underviser studentene sine via mobiltelefon fra flyktningeteltet sitt i Gaza

Formidlingsprisen

Da Hilde Henriksen Waage mottok formidlingsprisen fra Universitetet i Oslo i 2024, var det på grunn av «tydelig, kritisk og balansert» kommunikasjon over lang tid. Og «korte, presise kommentarer» til mediene, kombinert med «dyp historisk innsikt».

— Jeg har alltid vært opptatt av at ingen skal være i tvil om hva jeg mener. Det vil si at du må formulere budskapet presist og enkelt. Det er ofte ganske vanskelig, for jeg snakker jo om vanskelige ting. Så jeg bruker masse krefter på å formidle og gjøre det klart og tydelig.

Og når Waage sier «masse», så mener hun det. Foredrag gjøres ikke på impuls.

— Først skriver jeg et eget manus med setninger, lager en powerpoint og øver på det. Så øver jeg høyt sånn at jeg hører hvordan det er. Hvis jeg for eksempel skal opptre i Dagsrevyen, så pugger jeg setningen på forhånd.

At hun formidler så mye skyldes en følelse av «forpliktelse til å delta i samfunnsdebatten».

— Det er ingen som tvinger meg til dette her, men jeg vil gjerne få fram mitt budskap selv. Og hvis jeg sier nei, så er det noen andre som sier ja. Og de sier kanskje ikke akkurat det jeg vil at de skal si, smiler hun.

Siden 7. oktober i fjor har det betydd «to til fem» mediehenvendelser hver dag.

— Jeg strekker meg langt, og min nærmeste familie er jo innimellom lei av alle telefonene. Men de har jo på en måte levd med dette fra 1987. Jeg pleier å være god på å ha ferie, men nå i sommer ga jeg opp.

Da ble flere Hamas-ledere drept.

— Da føler jeg liksom at det er viktigere for meg å ikke ha ferie. Så blir ektemann og barnebarn og bikkjer og andre enten låst inne på badet eller sendt ut i regnet klokken ni om morgenen, og sitter der på trappa til jeg er ferdig.

En søndag i desember tok hun også telefonen, opptil flere ganger. Syriske opprørsgrupper rykket natt til 8. desember inn i hovedstaden Damaskus. Der erklærte de seier over Assad-regimet. I morgentimene kunngjorde opprørerne at regimet er styrtet og at alle innsatte i landets fengsler er sluppet fri.

President Bashar al-Assad flyktet til Moskva og hat fått innvilget asyl av Russlands president Vladimir Putin, skriver VG.

— At opprørsgrupper klarer å felle regimet til Bashar al-Assad, som bare har falt som et korthus, det hadde vi ikke kunnet se for oss. Samtidig bør det ikke overraske noen at Assad-regimet har råtnet på rot innenfra, sa Waage til Dagens Næringsliv, og til NTB at det uoversiktlig hva slags styre Syria nå får.

klimaforsker

Utsatt for drapstrusler og kjønnsdiskriminering fordi hun forsker på klima

En annen verden

Det går likevel noen grenser, selv når hun ikke har ferie.

— Nå skal jeg hjem og hente to barnebarn på to og fire år. Det er så koselig. Så da fikk TV 2 nei i dag.

— Og nå har jeg brukt mye av din tid …

— Ja, det har du, svarer hun. 

Ikke avvisende, bare et logisk svar på en påstand.

Rasjonelt og planmessig, som den røde tråden fra Buskerud til Blindern. Verden er blitt annerledes enn da den unge kvinnen leverte en eksplosiv hovedoppgave om Norges forhold til Israel.

— Jeg tror ikke jeg skal nevne navn, men en kjent politiker sa til meg at «det bare er vi andre som har kommet etter». Og det er veldig sant, for nå har alle andre forandret mening. Jeg mener det samme som jeg har ment i 30 år, sier hun, ikke arrogant, bare logisk.

— I dag, med Israels krig og alt som skjer i Midtøsten, er det for første gang mye lettere å være meg.