Debatt ● runar bakken
Skyldig ved en feiltagelse
— Anmelder og stipendiat Raabe har rett og slett lest meg for overflatisk til å kunne mene det han mener om meg; at jeg er en akademisk lurendreier.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Meiner emeritus har plagiert si eiga bok», var overskriften på en artikkel i Khrono, skrevet av Hilde Kristin Strand og publiserte 14.2.22. Jeg – Runar Bakken – er den som har plagiert meg selv, påstås det, med henvisning til en anmeldelse som Tellef Raabe skrev i Forskerforum nr.2.2022.
Dette er ikke skrevet for å kvele en viktig debatt om plagiering og en mer problematisk debatt om selvplagiering.
Runar Bakken, dosent emeritus (Universitetet i Sørøst-Norge)
Raabe skriver:
«(…) Det er dog uklart hvordan Bakkens siste bokutgivelse skiller seg fra hans «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle», som utkom på Fagbokforlaget i 2018. Bøkene har nokså lik struktur, trekker på mye av den samme litteraturen, og bruker flere av de samme casestudiene. Ett kapittel har identisk overskrift. Dette kunne utledet i en generell diskusjon rundt selvplagiat – gjenbruk av eget materiale uten forklaring eller selvsitering – men det får Cappelen Damm Akademisk og Fagbokforlaget ta seg imellom.»
Cappelen Damm Akademisk ga i samråd med meg dette svaret til Raabe:
«Cappelen Damm er ikke kjent med gjenbruk og etter samtale med forfatter er vårt svar til Raabe som følger: Alle kapitlene i «I løvens gap» er forskjellige bortsett fra ett, hvor det er likelydende kapittelnavn, men der er innholdet annerledes og utdypet i forhold til en annen perspektivramme.
«I løvens gap» gjør bruk av noe av de samme teoretiske perspektivene, men disse er utdypet og supplert med annen og ny litteratur og forskning. Mens «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» er en mer essaypreget samling av generelle tekster knyttet til det å bli gammel, er temaene i «I løvens gap», sentrert om dagsaktuelle og framtidige problemstillinger spesifikt knyttet til den kommunale pleie og omsorgstjenesten.»
La meg utdype dette svaret, for med det å problematisere Raabes påstand om selvplagiering. Hvis en legger innholdsfortegnelsene til begge bøkene ved siden av hverandre, er alle kapitteloverskriftene forskjellig, unntatt to overskrifter. Det kommer jeg tilbake til.
«Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle», er en tekstsamling delvis basert på bearbeidede essays jeg har publisert i både Klassekampen og Morgenbladet, i tillegg til nyskrevede tekster som utgjør størsteparten av boken.
Både tidligere skrevne essays og de nyskrevne tekstene, er bearbeidede tematiseringer av det paradokset som bokens tittel rommer: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle». Boken rommer eksempelvis en filmanmeldelse og bokanmeldelse av Simon de Beauvoirs oversatte bok; Alderdommen (2016).
I «I løvens gap – om aldring og alderdom nå og i årene som kommer», er alle kapitteloverskriftene bortsett fra to, forskjellige - og tematiserer aktuelle problemstillinger knyttet spesifikt til den kommunale pleie- og omsorgssektor.
I kapitlene 2 og 3 reises et teoretisk rammeverk som de øvrige kapitlene drøftes i lys av. Det teoretiske rammeverket i kapittel 2 er i noen grad basert på tidligere perspektiver, men utdypet og fornyet med ny gerontologisk forskning.
Kapittel 3, som omhandler medikalisering, spesielt medikalisering og aldring, er originalt også i gerontologisk sammenheng. De øvrige kapitlene er nyskrevne og baserer seg på teorier, perspektiver og idealtypiske pasienthistorier.
De tre siste kapitlene - Om å titte inn i glasskula - rommer to tematiske områder jeg har skrevet om tidligere, også i «Alle vil leve lenge men ingen vil bli gamle».
Men disse kapitlene om selvbestemt død og transhumanisme, er
1) skrevet i lys av hvilke fremtidige problemstillinger ansatte i kommunal sektor muligens må forholde seg til, altså applisert på et avgrenset og annet gjenstandsområde enn hva jeg tidligere har skrevet, og
2) innrammet med perspektiver hentet fra Lena Lindgrens bok Ekko; om algoritmer og begjær (2021). I tillegg er spesielt kapitlet om transhumanisme og aldring, videreutviklet i lys av ny forskning, selv om noen av underoverskriftene kan være like.
Jeg har utviklet en skrivestil som eksempelvis kommer til uttrykk ved at alle kapitlene i begge bøkene starter med et «om»; om øyeåpneren Simone de Beauvoir, om å tjene penger på gamle mennesker, eller ikke. Sånn sett plagierer jeg meg selv.
Som professor Anders Johansen uttrykker det sånn omtrentlig: Å skrive er å tenke seg om skriftlig. Jeg verken tenker eller skriver helt annerledes enn da jeg skrev «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» (2018). Men jeg tenker og skriver i forlengelse av de innsikter boken rommer, og videreutvikler resonnementene med inntak av nye perspektiver og ny forskning, spesielt innenfor gerontologien.
Dette anvender jeg så for å kunne øke leserens forestillingsevne for hva det innebærer en dag å bli løftet ut av de gater hvor de har levd sine liv, for så å leve resten av livet innenfor den prekære tilstanden som råder innenfor den kommunale pleie- og omsorgstjeneste i dag.
Jeg vet at mine tekster i noen grad har bidratt til å revitalisere den gerontologiske språkstilen, eksempelvis setningen «(…) på det tidspunkt hvor gamle mennesker blir ensidig avhengige av andre, for å kunne leve litt til (…)».
Den er enkel, men den rommer livet i avhengighet med døden som horisont; en sammenstilling som nærmest har vært fraværende de siste 20 årene. Jeg krummer tærne i fryd når jeg ser andre tar den i bruk. Jeg formulerte den første gang i 2014 i boken «Frykten for alderdommen», og jeg vet at tankerekkene før og etter den setningen finnes i nær sagt alt jeg har skrevet av artikler, rapporter og bøker.
Så om noen av de samme tanke- og argumentasjons-rekkene, eller at to av de vel 110 underoverskrifter i «I løvens gap » skulle kunne gjenfinnes i begge av disse bøkene, er det fordi det er Runar Bakken som har skrevet «I løvens gap» i forlengelse av den forrige boken.
Dette er ikke skrevet for å kvele en viktig debatt om plagiering og en mer problematisk debatt om selvplagiering. Det er bare det at« I løvens gap» er en bok som ikke egner seg så godt som eksempel, fordi den reiser noen grunnlagsproblemer om aldring og medikalisering, som jeg anvender for å drøfte ulike temaer innenfor det kommunale feltet.
Anmelder og stipendiat Raabe har rett og slett lest meg for overflatisk til å kunne mene det han mener om meg; at jeg er en akademisk lurendreier.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Disse universitetslederne publiserer minst og mest
Ikke lønnsøkning før i mars og april. Advarer mot skattesmell
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake