Norsk film er et stort steg framover med Sex, Drømmer og Kjærlighet

FAKTA

Kjærlighet

• Kinopremiere: 25.12.2024
• Skuespillere: Andrea Bræin Hovig, Tayo Cittadella Jacobsen, Thomas Gullestad, Lars Jacob Holm, Marte Engebrigtsen
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Dag Johan Haugerud
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: Norsk

Den siste av filmene i regissør Dag Johan Haugeruds 2024-trilogi er her. Trilogien har fått navnet Sex Drømmer Kjærlighet, og den siste filmen er altså Kjærlighet. Sex hadde premiere 1.3, mens Drømmer kom 4.10. Alle de tre filmene handler om alle tre temaene.

Nå, når hele trilogien foreligger, ser vi tydelig at den samlet sett er en drøyt seks timer lang undersøkelse av de relasjonene vi er en del av, søker, lengter etter, lykkes og ikke lykkes med, går inn i og ut av — og prøver å forstå. Trilogien er en kraftanstrengelse i filmkunst på høyt nivå. Haugerud var en ener i norsk film før trilogien, nå er han enda mer sentral.

Denne gangen er det Marianne (Andrea Bræin Hovig) og Tom (Tayo Cittadella Jacobsen) som er lengst framme i fortellingen. Hun er kreftlege, han er sykepleier. De er nære kolleger. Og single. 

Marianne er åpen for å finne en kjæreste, men ikke desperat, som hun flere ganger understreker. Tom er mest på let etter sex med menn han kan finne via nettet eller ved cruising på Nesoddbåten. Når de tilfeldigvis støter på hverandre på nettopp Nesoddbåten, åpner det for en samtale om ønsker og lyster der de deler sine erfaringer med hverandre.

Persongalleriet omfatter også venner og bekjente av Marianne og en pasient av dem begge. Alle har til felles at de befinner seg i en livsfase der de gjør opp status om seg selv og sitt forhold til kjærlighet og andre «nære ting». Eller kanskje er det ikke på den måten? Kanskje er det heller slik at de alle uansett livsfase lever livene sin i en stadig søken etter å forstå seg selv i lys av relasjonene de har og ønsker seg?

Haugeruds filmer er fylt med dialoger. Dialogene er det dominerende virkemiddelet i filmen. Slikt kunne fort bli kjedelig, fordi film som ikke fungerer visuelt risikerer å stoppe opp, å bli «lesing av tekst».

Det er tre grunner til at det ikke blir kjedelig i Haugeruds filmer. Alle tre gjør seg ikke overraskende gjeldende i Kjærlighet. Den aller viktigste er at hans manus er svært gode. Både dialogene i seg selv og den dramaturgiske framdriften er av beste kvalitet. Dag Johan Haugerud berømmes ofte som regissør, men like viktig er hans kompetanse som manusforfatter.

Den andre er at skuespillerne han samarbeider med er gode og han har tydeligvis en god tone med dem på settet. I rulleteksten til Kjærlighet takker da også skuespillerne for innspill til manuset.

Den tredje grunnen er at Haugeruds visuelle stil er gjennomført og interessant. Bildene er ofte ganske åpne, i den forstand at de ikke låser hendelsesforløpet i forutsigbare baner. Her har klipper Jens Christian Fodstad, som har klippet Haugeruds filmer i mange år, en viktig rolle.

Når dette er sagt, det er steder i filmen der vi opplever litt tunge, forklarende dialogsekvenser.

I denne filmen er vi med på en del samtaler med temaer som noen publikummere vil finne uvant. De er personlige og eksplisitte. Rent ut private. Noen ganger handler de om kjærlighet, andre ganger om seksuelle detaljer. De mest interessante av dem er de som viser oss hvor ulikt ulike mennesker tenker — og praktiserer — når de møter nye mennesker.

Og det er nettopp «nye menneskemøter» vi får i stort monn i filmen. Mennesker møtes mer eller mindre tilfeldig — og åpner seg for hverandre. Om enn på svært ulike måter. Dette grepet gir oss som publikummere anledning til å reflektere over hva filmskaperen har ment med filmens tittel.

Som vanlig beveger Haugerud seg innenfor et begrenset geografisk område. Denne gangen skjer alt enten på Nesodden, på eller rundt Rådhuset i Oslo, eller på båten mellom disse to stedene. Rett nok får vi et kort mellomspill fra Sinsen, men da med utsikt til de nevnte stedene i bakgrunnen.

Denne selvpålagte geografiske begrensingen er morsom å legge merke til for noen av oss, vi som kjenner stedene. Men viktigst er det at den er med på å holde tematikken innenfor et definert rom. Menneskene vi møter definerer seg selv i et refleksivt univers. Men også et geografisk.

Kjærlighet er noe løsere i fortellerstrukturen enn de to foregående filmene i trilogien. Det skjer særlig ved at vi følger flere personer, gjennom mange situasjoner. Vi får mange fortellinger.

Norsk film har tatt et stort steg framover med Sex, Drømmer og Kjærlighet.