kvinner på pensum
Mener kvinnefiendtlige 1800-tallsfilosofer ikke bare var «barn av sin tid»
Fantes det ingen kvinnelige filosofer på 1800-tallet? Jo, sier Kristin Gjesdal, som nå har gitt ut en antologi der hun presenterer en rekke kvinnelige filosofer som var viktige i sin samtid.
— Det er helt tydelig at mange av de mannlige filosofene vi betrakter som en selvsagt del av kanon, nær sagt har et rasjonelt sammenbrudd når de står overfor spørsmålet om hvorvidt kvinner kan ha en plass i filosofien. Dette er en tanke de simpelthen ikke kan akseptere, sier professor i filosofi, Kristin Gjesdal.
Hva er det med filosofifaget, spurte vi her i Khrono for tre år siden. Da hadde det blitt kjent at NTNU hadde ansatt ti menn på en gang ved et allerede svært mannsdominert filosofi-institutt. Nylig skrev studentavisen ved Universitetet i Oslo (UiO), Universitas, om filosofistudenter som krever et mer likestilt pensum.
Flere har undret seg om hvorvidt et mannsdominert pensum er med å holde kvinner vekke fra filosofifaget. Ved UiO i år var bare seks av 42 studenter med opptak til master kvinner.
— Når professorene, som er folk man ser opp til, ikke snakker om kvinner, bekrefter de synet på at det ikke er noen kvinner som har noe å si innenfor filosofi. Men det stemmer jo ikke, vi bare lærer ikke om dem, og da får man inntrykk av at de ikke eksisterer, sier student Gvantsa Utmelidze til Universitas.
Men er det bare å kreve flere kvinner på filosofipensumet? Har det eksistert så mange kvinnelige filosofer? Ja, definitivt, sier Kristin Gjesdal som er professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia, USA.
Sammen med Dalia Nassar, University of Sydney, er hun aktuell med boken «Kvinner i filosofien — Romantikk, revolusjon, sosialt fellesskap» som presenterer arbeidene til ni kvinnelige filosofer i tradisjonen fra romantikk til fenomenologi.
— Alle de ni var svært godt kjente i sin samtid, forteller Gjesdal.
Så hvorfor har så få av oss hørt om Germaine de Staël, Karoline von Günderrode, Bettina Brentano von Arnim, Hedwig Dohm, Clara Zetkin, Lou Andreas Salomé, Rosa Luxemburg, Edith Stein og Gerda Walther?
Har blitt gjentatt om og om igjen
Da Kristin Gjesdal selv var student spurte også hun hvorfor det var så få kvinner på pensum. Svaret hun fikk var av typen «selvfølgelig hadde vi inkludert kvinner dersom de fantes, men de fantes nå ganske enkelt ikke før i vår egen tid».
Det har særlig vært en framherskende forestilling om at det ikke var noen kvinnelige filosofer på 1800-tallet — perioden Gjesdal etter hvert spesialiserte seg innenfor.
— Her ble det samme refrenget gjentatt om og om igjen, sier hun.
Og fordi man raskt slo fast at det ikke fantes kvinner, så tok man heller ikke bryet med å lete.
For noen år siden begynte Gjesdals kolleger innenfor tidligmoderne filosofi å gjennomføre «en liten revolusjon av sitt fagområde». Istedenfor utelukkende å undervise Descartes, Spinoza, Leibniz og Hume avdekket de et vell av interessante kvinnelige filosofer som raskt ble brakt inn i klasserommene, forteller hun.
— Og da var jo alt i en viss forstand lagt til rette for oss. For forestillingen om at kvinner filosoferte innenfor den tidligmoderne perioden men så plutselig ga opp – at det skulle være fullstendig taust fra kvinnenes side helt fra Mary Cavendish eller Mary Astell og fram til Hannah Arendt eller Simone de Beauvoir – hang jo ikke på greip, sier hun, og legger til:
— Jeg føler meg nok mer og mer ukomfortabel med å undervise kurs der jeg bare formidler tankene til (hvite) mannlige filosofer og dermed reproduserer stereotypier om hvem som har tilgang til dette fagfeltet.
Like interessante, sterke og skarpe
For noen år siden bestemte hun og Dalia Nassar seg for å undersøke hva som fantes av bidrag fra kvinner i perioden, rundt regnet, mellom den franske revolusjon og første verdenskrig.
— I løpet av veldig kort tid fant vi ut at her var det en masse å ta av. Sannheten er at det finnes kvinner i filosofien på 1800-tallet. Disse filosofene er like sterke og har like skarpe og originale argumenter som mennene i perioden.
— I sin samtid ble flere av dem til og med lest og oversatt i betydelig større grad enn mange av de filosofene som i dag blir undervist ved filosofi-institutter, sier hun.
Gjesdal og Nassar fikk med seg Oxford University Press. De ville lage bok.
— Vi gikk til arbeidet med liv og lyst, og den antologien som nå er oversatt til norsk, ble til. Tanken var å lage en bok som kunne brukes i undervisning på universitetsnivå, men også gjøre disse filosofene tilgjengelige for et bredere felt av lesere.
— Man får nesten følelsen av at det har skjedd en slags historieomskriving, siden folk ikke vet om disse filosofiene nå. Hvordan er det mulig?
— Ja, det er vel en historisk skandale at man bare har fortalt halve filosofihistorien. Men det er også en skandale hva angår systematiske filosofiske poenger, for disse kvinnene bidro med viktige argumenter og tankesett vi har gått glipp av.
Stor internasjonal innflytelse
Gjesdal støtte på mange overraskelser da hun jobbet med antologien. For eksempel leste den norske forfatteren Camilla Collett flere av disse kvinnene, og dro til og med til Tyskland for å lære mer.
— Filosofene var innflytelsesrike selv her i Norge. Ibsen skal ha lest arbeider både av Staël og Salomé. Det sier litt om hvilken gjennomslagskraft disse kvinnene har hatt.
— Arbeidet som gjøres for å løfte fram kvinnelige filosofer — tror du det vil bli tatt alvorlig nok, eller vil det bli sett på som en slags kuriøs kvinneting?
— Dette handler om vesentlige bidrag til epistemologi, etikk, naturfilosofi, politisk filosofi, og estetikk. Noen av filosofene, men slett ikke alle, er opptatt av feminisme og vektlegger at de skriver som kvinner. Blir dette rehabiliteringsarbeidet tatt seriøst? Hvis vi skal dømme etter salgstall og interesse for denne antologien så er svaret et rungende ja, sier hun.
Bakstreversk å ikke ta dette på alvor
Gjesdal sier at hun tror at for yngre kollegaer i USA vil det være bisart å skulle undervise kurs som kun tar for seg tekster skrevet av menn.
— I mange miljøer i USA vil det nok bli ansett som bakstreversk å ikke ta balanserte pensumlister på alvor, sier hun, og legger til at dette gjelder kjønn, men også faktorer som kulturell og etnisk bakgrunn.
— Med jevne mellomrom har det vært mediesaker om mannsdominert filosofipensum ved norske universiteter, så det kan virke som om det ikke nødvendigvis er slik i Norge. Hva tenker du om det?
— Artikkelen som sto i Universitas nylig var sørgelig lesning. Det er forstemmende hvor mange gode filosofistudenter man går glipp av hvis man ikke lykkes med å rekruttere kvinner så vel som menn. Selvfølgelig finnes det mange kvinner som er interessert i filosofi, og tanken på at de ikke skal gå videre med faget … det er ikke noe særlig morsomt å tenke på, sier Gjesdal.
Mer fokus på kvinnelige filosofer vil kunne gjøre en forskjell, håper Gjesdal.
En stivnet rekke med navn?
— Ser du noen utfordringer med å utfordre «kanon» i filosofi? Altså, kan det være problematisk at de som studerer filosofi nå lærer noe litt annet enn de som studerte for noen år siden?
— Vår forståelse av kanon har alltid vært i endring – spesielt hva angår 1800-tallet. Det man underviste for la oss si 80 år siden, er ganske forskjellig fra det man underviser nå. Like etter annen verdenskrig var det tabu å undervise Nietzsche. Nå er Nietzsches bøker relativt standard lesing. Romantikerne er lagt til den moderne filosofikanon. For ikke å støve ned må kanon holdes levende; den består ikke bare av en stivnet rekke med navn.
— Noen kan sikkert likevel spørre om kjønn bør være det som styrer hva som undervises?
— Det er et berettiget spørsmål. Men det er ingen av filosofene Dalia og jeg har med i vår antologi som insisterer på at de skal ha noe spesialbehandling som kvinnelige filosofer. Fokuset på kjønn ligger vel hos dem som har ekskludert viktige filosofer fra kanon nettopp fordi de er kvinner. Men hvis det er som kvinner at disse filosofene har blitt marginalisert, er det likevel som filosofer at vi rehabiliterer dem.
— Så rehabiliteringsgrunnlaget her er at dette dreier seg om historisk og systematisk sett vesentlige tekster som trenger å komme inn i klasserommene – og som bør gjøres tilgjengelige for mer allmenne lesere med en interesse i filosofien fra Kant til Nietzsche … eller fra Kant og Staël til Nietzsche og Salomé, og videre derfra.
Mente kvinner hadde ikke en plass
Gjesdal trekker fram et paradoks som blir veldig tydelig i lys av alt dette:
— Mange av de filosofene som undervises i dag – Kant, Fichte, Hegel, Nietzsche, Schopenhauer – ytrer seg på ekstremt kvinnefiendtlig vis. I sentrale tekster påstår de for eksempel at kvinner ikke kan tenke systematisk eller at de ikke har noe å gjøre i filosofifaget. Det vil si, kvinner bør holde seg unna helt grunnleggende menneskelige spørsmål som angår, litt grandiost uttrykt, meningen med livet eller mer spesifikke spørsmål om angår betingelsene for rasjonalitet, for etikk, politikk og kunst.
— Og dette er jo nettopp i den perioden hvor kvinner krever tilgang til høyere utdannelse og stemmerett.
Det var heller ikke slik at alle menn på denne tiden var motstandere av likestilling. Tvert imot. Det fantes en rekke ulike posisjoner, noen mer progressive enn andre.
— Det er her tale om tenkere som står overfor en rekke filosofiske og politiske alternativer, både når det gjelder kjønn og, for å ta et annet eksempel, forholdet mellom Europa og ikke-europeiske deler av verden. Og hva velger de? Den mest konservative — eller reaksjonære til og med – posisjonen, sier Gjesdal.
Burde vært gjort før
Gjesdal mener vi nok har vært for unnvikende i møte med dette.
— Hvor ofte har vi ikke hørt at disse filosofene kun var «barn av sin tid» eller «det var sånn man tenkte på 1800-tallet»? Men så enkelt er det ikke! Dette er ett av de viktige poengene Dalia og jeg har sett veldig klart når vi har jobbet oss gjennom det historiske materialet. Det var mange som mente at kvinner burde bringes inn i filosofien, for filosofiens egen skyld. Men Kant, Fichte, Hegel, Nietzsche osv. valgte altså den motsatte posisjonen.
— Hvis de ikke bare er barn av sin tid, kan dette også svekke det de har kommet med generelt?
— Ja, det er jo en diskusjon som vi må være rede til å ta. Vi kan ikke lenger bare hoppe over de betente passasjene, eller lese litt raskt gjennom, trekke på skuldrene og le litt forlegent. Vi er helt nødt til å sette oss ned, tenke gjennom hva disse påstandene innebærer og hva vi er komfortable med å bringe inn i klasserommet eller forholde oss til som allment interesserte lesere.
— Hvordan kan man bedre få kvinnelige filosofer fram i lyset i Norge?
— I de fem-seks ukene etter at boken kom ut i Norge har dette nær sagt gått av seg selv. Første opplag er nesten utsolgt og kommer nok snart i annetopplag og, forhåpentligvis, pocketutgave til høsten. Interessen er så stor at det så vidt jeg kan forstå ikke dreier seg om å tvinge gjennom mer balanse i filosofifaget. Tiden er åpenbart moden for et prosjekt av denne typen! Dette er et arbeid som skulle skjedd for lenge, lenge siden. Det ble ikke gjort… men nå gjøres det.