Lavmælt dokumentar om kvinnene som mistet all ære

FAKTA

De rettsløse

• Kinopremiere: 17.01.2025
• Medvirkende:  Rigmor,  Ragnhild,  Einar,  Gerd,  Hans Johan,  Johan,  Yngve Nedrebø, Terje Pedersen
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Lena-Christin Kalle
• Manus: Lena-Christin Kalle, Elisabeth Kleppe, Kristoffer Carlin
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Tysk, Norsk

Dessuten handler den ikke om mannlige helter. Den handler om kvinner, om de kvinnene som kom ut av krigsårene med nærmest totalt tap av ære og tilhørighet til samfunnet. Om tyskerjentene.

Denne våren er det 80 år siden oppgjøret med tyskerjentene begynte. Det begynte umiddelbart da den tyske kapitulasjonen var et faktum 8. mai 1945. Over hele landet ble jenter og kvinner som hadde vært i det mange mente var for nær kontakt med tyskerne pekt ut i lokalmiljøene. Det gjaldt særlig dem som hadde vært kjærester med tyske soldater. Mange fikk håret barbert av på gater og torg denne fredsvåren- og sommeren.

De levde i skam i sin lokalmiljøer.

Mange ble også internert i leire over hele landet. Den største, på Hovedøya i Oslo, omfattet 1100 kvinner som ble holdt mot sin vilje. Flere av tyskerjentene ble deportert til Tyskland, og mistet sitt norske statsborgerskap. 

Alle disse svært inngripende tiltakene ble utøvd uten rettslige prosesser, og uten hjemmel i loven, ifølge dokumentaren. Dette er filmens hovedpoeng, gjenspeilet i den treffende tittelen. 

Noe av det som aller mest tydelig trer fram i fordømmelsen av kvinnene, er at de ble sett på som seksuelt utfordrende, gjerne promiskuøse. Her ligger et interessant og urovekkende spørsmål som filmen tar opp; at kvinners seksualitet kan komme i fritt spill i krig.

Regissør Lena Christin Kalle har laget en lavmælt kinodokumentar der det emosjonelt mest ladede stoffet ligger i personlige fortellinger fra tidsvitner — både kvinner som ble definert som tyskerjenter, en tidligere tysk soldat som fikk barn med en norsk kvinne og en mann som var med på straffetoktene. Disse delene utfylles med filmavisklipp fra Frankrike, der kvinner og jenter ble utsatt for samme behandling. 

Dessuten får vi en del om filmteamets leting etter kilder i arkiver. Det vi nok må kunne kalle systemkritikk; teamet holdes på avstand med henvisning til taushetsplikten. Sistnevnte element kommer fram ved intervjuer med ulike offentlige representanter og med kunnskapsaktører. Kalle bruker dessuten en del arkivfilm, også fra Norge.

Vi blir tydelig involvert i at arkivene fra tyskerjente-sakene ikke er åpne. Ikke for allmennheten, ikke for journalister. Kalle stiller det betimelige spørsmålet om det ikke egentlig beskytter de som la tyskerjentene for hat mer enn kvinnene.

Men de samme restriksjonene gjelder ikke for forskere. Det har vært gjort en del forskning på tyskerjentene og oppgjøret med dem fra 1980-tallet og utover. Flere bøker er også skrevet. Og temaet har vært behandlet i andre europeiske land der liknende hendelser utspant seg. Men fremdeles ser det ut til at det er vanskelig å komme fram til en nasjonal omforent enighet om tyskerjentene.

De rettsløse er godt laget i sin lavmælthet. Den berører mange av de aktuelle temaene i disse kvinnenes liv. Kalle deltar selv i mange av bildene der hun intervjuer tidsvitnene, og det gjør at filmen føles som et personlig prosjekt.

Samtidig peker akkurat dette poenget mot en svakhet ved filmen. Den nevner i liten grad kunnskapskildene — forskning og faglitteratur. I stedet forteller den sin historie som om den ikke har vært utforsket tidligere. Det blir et problem. Rett nok bruker den et intervju med en historiker. Samtidig utnytter Kalle situasjonen med de strenge arkivbestemmelsene på en god måte ved å snakke med arkivarer.

Ettersom film er et medium med gjennomslagskraft i den vanlige befolkningen, kan det være at Norge gjennom De rettsløse får øynene opp for det temaet den behandler. Det vil i så fall være positivt. Den stiller indirekte spørsmålet: Hva skal til for å kunne bli anklaget som skyldig i krig? Det er et tema som har klare paralleller i vår tid.

I spennet mellom filmfortelling og forskningens kunnskapsbidrag kommer et interessant perspektiv inn, som sier noe om hva slags historiske fortellinger som bringes videre, og i hvilken form.

Forskeren er generelt den som har best tilgang til kildemateriale. Men forskeren forteller vanligvis mest på et overordnet nivå. Journalisten/filmskaperen (De rettsløse blir annonsert som et journalistisk prosjekt i en innledende tekstplakat) har mindre tilgang til en del arkiver med personlige opplysninger — men både kan og vil som regel gi oss de personlige fortellingene. Slik kan den akademiske og journalistiske arbeidsformen på det beste utfylle hverandre.

Dette nye bidraget bringer egentlig ikke noe nytt, forstått som nytt kunnskapsbidrag. Den som har fulgt med, har allerede kunnskap om det filmen bringer. Likevel gir De rettsløse oss noe vi ikke har fått før, iallfall så langt jeg har oversikt over. Vi blir kjent med noen av de kvinnene det handler om. De gir et ansikt til sine fortellinger. Vi får deres versjon av hendelsene — både hendelsene på 1940-tallet og hva som har skjedd senere.

De rettsløse er et godt arbeid, som kan vise seg å fornye vår interesse for sitt tema. Men den hopper også litt for raskt over det arbeidet andre har gjort på samme tema.