— Jeg liker å se på meg selv som Norges største Nav-nerd

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om? 

FAKTA

Erlend Walseth

• Har skrevet avhandlinga «Rett person til rett tid? Ein studie av spenningar og dilemma i aktiverande samtalar i NAV.»
• Disputerte 28. februar 2025 ved Høgskulen i Volda.

— Min doktorgrad handler om spenninger og dilemmasituasjoner som oppstår i møte mellom veiledere og brukere i aktiverende samtaler i Nav, altså oppfølgingssamtaler i Nav. Hvilke spenninger oppstår, hvordan håndterer bruker og veileder disse spenningene og hva står på spill? Bakgrunnen er den store nav-reformen. Da slo man sammen tre tidligere etater for å støtte opp om den nye arbeidslinjen, tanken om et mer aktivt samfunn og mer aktiverende førstelinje. Det skulle bli slutt på passive ytelser, og nav-reformen kom med løfte om brukermedvirkning, skreddersøm og større overgang til arbeid.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet? 

— Det er til dels fordi jeg har hatt sommerjobb hos Nav forvaltning, til dels fordi jeg transkriberte intervjuer for den store Nav-evalueringen (EVA-NAV), om yrkesroller i Nav. Da jeg skrev masteroppgave fikk jeg tilbud om å være med på denne evalueringen. Det takket jeg nei til, for det hørtes grusomt kjedelig ut med Nav. En kompis startet på doktorgrad om Nav, og iblant tok vi en pils og snakket om doktorgraden og Nav. Nå er Nav nok det mest spennende jeg vet om. Jeg liker å se på meg selv som Norges største Nav-nerd, selv om jeg vet at her er større Nav-nerder enn meg!

— Hva har du gjort av metoder og feltarbeid? 

— Jeg har observert samtalene, og intervjuet både veileder og bruker i etterkant. Jeg har hatt båndopptak av samtalene og observasjonsdata. Jeg har analysert samtalene mikrososiologisk, særlig spenningene, og jeg presenterer tjukke beskrivelser av kontekst.

— Tjukke beskrivelser, hva er det?

— Det er et forsøk på å få fram aktuelle kontekster, som aktørene selv forholder seg til. Aktiverende samtaler står alltid i et forhold til ulike kontekster, som blir aktualisert i samhandling mellom bruker og veileder. Så når jeg bruker tjukke beskrivelser, så beskriver jeg ikke bare hvordan de oppfører seg, men også på hvordan aktørene forstår konteksten, og gjør den levende. Jeg ville få fram hvordan Nav som kontekst preger samtalene, og hvordan brukernes erfaringer preger nye møter. Det er jo en litt ambivalent plass — Nav rommer spenninger mellom hjelp og kontroll.

— Hva finner du? 

— Jeg finner spenninger mellom ulike fundamentale velferdslogikker, som har preget fremveksten av den moderne velferdsstaten. Jeg knytter disse opp mot Foucaults maktformer. Disse maktformene har tidligere vært stabilisert og kondensert i hver sin etat, med hvert sitt dominante prinsipp — i trygdeetaten var det lovstyring, i sosialkontoret var det en annen styringskunst, eller styringskunst som Foucalt ville kalt det — en varm hjelperolle som skal avhjelpe og løse sosiale problem, og så har du arbeidslinja som ble håndhevet av Aetat. Da disse ble slått sammen ble det spenninger mellom disse ulike dominante prinsippene. Aktiveringsprinsippet dominerer i Nav, men den er ikke eksklusiv. Det sameksisterer med andre velferdslogikker og skaper spenninger. Jeg finner at det er flere rollesett i Nav. Velferdslogikker fra tidligere etater eksisterer også i nåtidens Nav. Det er ofte sånn i organisasjoner, at det nye ikke helt entydig erstatter det gamle. Det fører blant annet til at man forhandler om hva aktivitetskravet betyr, eller om noen er aktiverbare. En informant i en annen studie beskrev det så fint. Hun ble spurt om hva hun tenkte om oppfølgingsmodellen i Nav. Den er fin den, med bokser og piler. Men den sier ingenting om hva som skal skje i disse boksene og pilene, sa hun. Det er noe med ulike kunnskapstyper og -former. Internasjonalt blir det ofte trukket fram at politikken blir preget og utformer på bakgrunn av registerdata og datasett med brukere som har lite problemer utenom at de mangler arbeid, som så blir grunnlag for å skape tjenester for folk som har flere problemer enn bare å mangle arbeid. I tillegg blir det hevdet at aktiveringsarbeidet er en profesjon uten profesjonelle. Så da burde man kanskje rette fokus på disse spenningene og dilemmaene som oppstår i samtalene, hvis man vil profesjonalisere dette arbeidet. Man trenger flere kollektive svar på slike dilemmaer.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden? 

— Alt! Det er jo et prosjekt som har gått mange år på overtid. Det var veldig krevende å lære seg konversasjonsanalyse når man aldri har gjort interaksjonsanalyse før. Det var krevende å prøve å operasjonalisere Foucault sine maktformer og utarbeide det teoretiske oppsettet mitt. Jeg skrev teorikapittelet mitt etter jeg skrev kasusene. Det var krevende å kombinere doktorgrad med jobb og familieliv, siden jeg gikk på overtid. Det var en utfordring, men det var også interessant, givende og lærerikt. Det er det tøffeste jeg har gjort. Jeg har skrevet en monografi på fire hundre sider på nynorsk. På disputas sa en av opponentene at det var en page turner — det ble jeg glad for! For jeg har jobbet hardt med dette. Jeg er en enkel bygdegutt med ambisjoner, og jeg har tvilt på meg selv. Det har ikke alltid vært en enkel situasjon, og det har vært en lang hermeneutisk reise med utvikling av teori og mye læring. En veldig krevende og veldig givende prosess.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette? 

— Nei, det har jeg ikke. Jeg syns det er spennende å holde på med. Jeg håper at jeg kan bidra til utviklingen av Nav, gjennom fokuset på samtalen og det empiriske innblikket. Jeg kjente en sterk etisk forpliktelse ovenfor informantene mine om å bli ferdig. Så nei, jeg har ikke angra — men jeg har vært usikker på om jeg kom til å klare det. Men jeg har ikke gitt meg. Jeg er kanskje mest fornøyd med akkurat det: Jeg har både tålt og jeg har turt. Det er jeg veldig glad for. 

— Kom du i mål på normert tid? 

— Jeg startet høsten 2015. Korona, sykdom, barnefødsler — jeg startet på avhandlingen da jeg hadde et nyfødt spedbarn, og så kom det en ny gutt etter to år. Jeg ville nok ikke startet på doktorgraden i småbarnsfasen hvis jeg skulle gjort det igjen.

— Hva vil du bruke doktorgraden din til? 

— Jeg er veldig fascinert av Nav, og vil gjerne fortsette forskningen min. Jeg har begynt å dra rundt på Nav-kontor for å snakke om spenningene jeg beskriver. Jeg vil gjerne fortsette med å reise rundt, reflektere sammen med veiledere og ledere. Der snakker vi om det teoretikeren Bernardo Zacka beskriver, som er at å være bakkebyråkrat er å stå i spenningen mellom det å være varm omsorgsperson, en lunka byråkrat og en mistenksom håndhever. Dette responderer mange av Nav-veilederne intuitivt på og kjenner seg igjen i. Det er meningsfylt å dra rundt og snakke om dette. Å stå i disse spenningene er ikke lett verken psykologisk eller emosjonelt, og kan skape moralsk stress. Veilederne vet jo at hvordan de responderer kan ha konsekvenser for andre menneskers livsvilkår, og de kjenner på et stort ansvar for brukerne og for velferdsstaten. I løpet av doktorgraden har jeg fått stor sympati med både brukere og veiledere. Jeg vil være et talerør for begge grupper. Jeg tenker at aktiveringsregimet ikke er entydig dårlig eller godt, men grunnleggende tvetydig med både muligheter og krav. Så jeg vil gjerne samarbeide mer med Nav og fortsette forskningen min.